Foreldrerollen

Tekst til Hverdagsliv spalten i TA den 14.03.15

av Anniken Aaltvedt

Foreldrerollen

”Om foreldrene har lært seg å stjele, lærer de det bort til barna sine liksom. Det er jo sånn man blir tyv…”                                                                                                              (gutt 7 år)

Ja barn. For de fleste av oss i vår del av verden er det frivillig å få barn. Vi får det stort sett av grunner hvor vi ønsker oss familie, og det å se et eller flere barn vokse og gro.

Man skal håndtere barnas gleder og utfordringer, parallelt med egne hverdagslige og kanskje mer dyptliggende utfordringer og erfaringer. Noe som kan være vanskelig da det ikke følger en manual med barnet på føden, og man bare gjør fra starten det man instinktivt tenker og føler er riktig. Og man starter et prosjekt bevisst ubevisst, som ofte etter hvert som barnet vokser til kan oppleves som ”boble” av nye erfaringer på godt og vondt. Man kan ta seg selv i å oppdra barna slik man selv ble oppdratt uten at det nødvendigvis er det barnet trenger. Det bør forventes at foreldre er sensitive på sitt barns signaler om hva akkurat det trenger.

De voksenes egoisme påvirker foreldrerollen, hvor egne behov for å være slank, sprek, realisere seg selv og annet blir viktigere enn å fange opp barnets behov og signaler. Alle foreldre som er slitne, stressa, redde, syke, utslitte, ikke fornøyde med seg selv og så videre, vil være mer eller mindre urettferdige i foreldrerollen i perioder. Det som er avgjørende er hvor ofte og hvor lenge disse periodene varer. Barn som opplever at foreldrene ikke er mentalt tilstede over tid vil være eksponert for negativ utvikling. Atmosfæren i hjemmet blir preget av dårlig stemning, negativ ordbruk, lite sensitiv på andres stemninger og så videre. Noe som igjen påvirker barna mye mer enn man vil tro som voksen. I tillegg velger man ofte som voksen å ikke prate om det og bare la det gå over av seg selv… Det er INGEN god læring for barn. Mine erfaringer tilsier at mange foreldre har med seg en stil som forelder, som man utøver noe adhok. Det vil si at man reagerer på barnets oppførsel på godt eller vondt uten at det er gjennomtenkt.

Det kan være skamfullt å oppleve at man i perioder trenger hjelp til å mestre foreldreoppgaven, men jeg sier som jeg ofte gjør: ”Det er lettere å spille fotball fra tribunen”, så derfor vær en klok forelder og snakk med andre og se deg selv fra en annen side. Det er viktig for å gi barnet akkurat det som trengs av kjærlighet, grenser, mestringsopplevelser, trygghet og så videre… Få også til en kultur i deres familie hvor det er ok å snakke om hvordan man har det, og hva man har behov for av ro, kos, aktiviteter og lignende. La det styre mer enn egne behov, det kan vi jo tross alt gjøre når barna er større og mer selvstendige og flytter ut. Da kan det være tid for å realisere seg selv…

Ofte går man på dressurkurs når man får hund, men man tenker at det å oppdra barn greier man best uten innblanding… Underlig… Videre er vi en del av et samfunn som fortsatt tenker at man vet best selv hva som skal til, uten å tenke over at man kanskje kan få noen gode råd og tips på veien…

Ofte kan det være nok å ha noen innputt for å få en bedre forståelse for hvordan barnet påvirkes av omsorgspersonenes væremåte.

Man hører flere si de ikke vil bli som sine foreldre når de selv får barn, men ofte er det jo nettopp det man blir i større eller mindre grad. Og det å oppdra barn fra sidelinjen, kan virke enklere enn det er å faktisk gi en god oppdragelse.

 

 

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.