Psykologisk førstehjelp

Tekst til Hverdagsliv spalten i TA den 31.01.15

av Anniken Aaltvedt

Psykologisk førstehjelp

”Hadde jeg bare ikke…”, ”Jeg føler meg så dum…”, ”Det var vel ikke min skyld…”.

                                                                                                                                                             fra barnemunn

Hva gjør vi om barnet vårt opplever en hendelse som gjør at de får det ekstra vanskelig en periode. Altså en traumatisk hendelse som gjør at barnet har utfordringer med å fungere like godt i hverdagen.

Traume er et ord som blir brukt mer og mer, bare for å avklare hva jeg legger i ordet så kommer en forklaring.

Traume= (fra gresk ”skade, sår”) er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter. Her snakker vi om psykisk skade som handler om når en person opplever en situasjon som oppfattes som svært ubehagelig og overveldende. Kan være med trussel om død eller om alvorlig skade.

Det er også avgjørende for hver enkelt person hva man har opplevd fra før, og hvordan hendelsen blir håndtert.

Sånn allment forstår man at det trengs førstehjelp ved fysiske skader, mye kan man gjøre selv, men blir man usikker sjekker man opp hva som er best for barnet. Ofte kan man glemme viktigheten av å ta tak om det ikke syns med fysiske skader. Det kan eksempelvis være en bilulykke, brann, flom, gå seg vill, sykdom, bli angrepet av en hund, dødsfall i familien, skilsmisse, tap av et kjæledyr eller flytting.

De voksne har et ansvar for å romme barnas reaksjoner og være støttespiller nummer en for dem i den perioden de har behov for det. Og det er viktig, det hjelper ikke at vi som voksne tenker at nå for det være nok, nå må de komme seg videre… Det er hver enkeltes opplevelse som må taes på alvor. Man er ikke trygg før man opplever selv at man er trygg. Det er det ingen andre som kan avgjøre, da må heller de voksne rundt gjøre mer for å trygge barnet. Frykten og redselen barnet har opplevd kan sette seg som en nervøs energi i kroppen. De kan uttrykke forvirring, hjelpeløshet, passitivitet, generell redsel, fortvilelse, tristhet, irritasjon/sinne, svekket hukommelse, søvnproblemer, nedsatt/økende matlyst, fordøyelsesproblemer, skyldfølelse og så videre.

Hendelser som oppleves traumatisk kan gi ettervirkninger. Barna kan miste evner, kunnskap og ferdigheter de har lært seg. Eksempelvis kan de begynne å tisse på seg igjen, ikke huske bokstaver eller ord. Det er store variasjoner i barns reaksjoner, og de kan være av og på i reaksjonene. Det kan virke underlig, men sånn er det når hode og kroppen blir mer opptatt av å håndtere det som har vært eller er vanskelig.

Det er klart alder og hvordan barnet er som person spiller en stor rolle for hvordan man kan hjelpe dem best mulig. Her kommer noen hovedpunkter som man kan tilrettelegge for akkurat sitt barn. Fordi hvordan man som voksene rundt barnet håndterer og reagerer, vil kunne forbedre eller forverre situasjonen for den det gjelder.

Noen punkter for førstehjelp til sinnet:

• gi barnet konkrete forklaringer, uten at det er for detaljert. Barn trenger å forstå, – men tilpass det til alderen. Vær åpen og ærlig (ved død, ikke snakk om søvn eller reise). God informasjon raskt og troverdig, i en omsorgsfull ramme med mye kjærlighet.
• få frem fakta, det kan dempe frykt og forvirring. Ikke vær redd for å forklare, uten forklaringer kan gjerne fantasien bli verre.
• lytt til barnet når det snakker om sine opplevelser, tanker eller bekymringer.
• hjelp med å rydde i tanker og bekymringer ved å snakke, besvar alle spørsmål.
• IKKE krev at barnet skal sette ord på følelsene sine for tidlig, først konsentrere seg om fakta. Men etter en tid bør man også snakke om følelsene.
• trygg barnet på at det alltid kan komme til deg om det er noe, eks inn i sengen om natten. Ingenting er dumt å prate om.
• vær sensitiv vedrørende barnets behov. Demp alt som kan være stressende.
• samarbeid med barnehage og skole, gi og få informasjon.

Det kan bli vanskelig som foresatte å vite at det man gjør for barnet er det beste. Da kan det å kontakte en samtalepartner være nødvendig for seg selv, barnet eller begge. Det kan være viktig med hjelp om barnet endrer atferd dramatisk, og det fortsetter i ukene etterpå. Da om barnet trekker seg unna, vil være alene, er urolig og stadig klager over magevondt eller vondt i hodet. Videre kan søvnen bli påvirket ved sterke opplevelser. Redsel for å sove, det å stadig våkne eller ha mareritt, og at barnet har gjentatt og vedvarende lek om hendelsen, kan være tegn på at barnet har påtrengende minner. Noe som kan være signal om mer

Om noe skjer med barna, er foreldrene de viktigste i deres liv. Gode og rolige foreldre som gode rollemodeller i kriser, gir barnet trygghet som gir læring for livet om hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner senere…

GOD HELG