Hva skjer når de voksne kjefter?

Tekst til Hverdagsliv spalten i TA den 20.02.16

av Anniken Aaltvedt

Hva skjer når de voksne kjefter?

«Jeg bare lukker ørene og sier ”jada, jada” hvis noen kjefter på meg».

                                                                                                                  fra barnemunn

Hvor går grensen for hvor mye kjeft barna tåler? Alle mister besinnelsen iblant, men det er faktisk hvert enkelt barn som er peilepinnen på hva det tåler. Vi vet at barn som opplever mye kjefting og sinne i barndommen kan få alvorlige skader. Det bekrefter barneforsker Magne Raundalen.

Det som er interessant er at forskere også har funnet ut at når man får kjeft, klarer ikke hjernen å ta inn beskjeden like godt. Derfor oppnår man mer som foreldre ved å snakke ordentlig og forklare hva man vil skal være annerledes.

De fleste barna tåler noe kjeft, men blir de gående i en konstant frykt for kjeft, sinne eller annet kan det gi varige mén. Fryktfaktoren blir avgjørende og må taes på alvor, og barn som blir gående med en redsel i kroppen blir påvirket av det. Påvirkningen kan vise seg på ulike måter, men blant annet utløser frykt kjemikalet kortisol i hjernen hvor det kan skape en forgiftning. Det kan igjen føre til redusert effektivitet i hukommelsen, viser forskning. Men litt kjeft må være lov, også er det vi voksne som har ansvar for at barna ikke blir redde av det. Vi må ta ansvaret med å ”rydde” opp etterpå, altså oppklare hva som hendte og forklare hva som var grunnen til at man kjeftet og eksempelvis smalt med døra. Videre er det selvfølgelig hyppigheten av hendelser hvor man ender med å kjefte som er avgjørende. Det er valget mellom to strategier barna har, for de som opplever mye sinte og kjeftende foreldre. Noen barn gjør alt for å unngå konflikter, som kan vise seg ved å være redde for å ta plass, tåler dårlig å få kritikk, føler at de gjør alt galt og føler seg verdiløse. Andre barn gjør seg harde, gir inntrykk av å tåle alt og virker utilnærmelige. De opparbeider seg et skall og en fasade som gir inntrykk av at alt preller av.

Videre er det er det jo ønsket endring vi stort sett forsøker å få til med kjeftingen og sinnet vi utøver, så hvorfor ikke gjøre det på en måte som er mer effektiv. Ha et positivt fokus med tydelige tilbakemeldinger, med fokus på hva barnet har gjort og ikke mot barnet. Det er utrolig viktig at man ikke sier at barnet er dumt eller teit, men snakker om det som er gjort.  Lag planer og skap forutsigbarhet både for deg selv og barnet, gi færre beskjeder og følg opp det som blir sagt og bestemt. Ikke kom med trusler eller konsekvenser som ikke lar seg gjennomføre.

Fortell hvor mye du bryr deg om barnet, og gi det gode, trygge, kjærlige tilbakemeldinger hver dag. Samtidig som man er er tydelig og utøver en omsorg som viser barnet det som er rett og galt.

Altså ros er bedre enn ris! Snakk med barnet ditt og fokuser på det som er bra. Ta opp det som er utfordrende i ”fredstid”, da er det større mulighet for å oppnå den endringen man er ute etter som voksen. Husk det er jo vi som skal stå for oppdragelsen.