Hva er det som gjør at barn ikke snakker

Hva er det som gjør at barn ikke snakker

Barns lojalitet er et interessant fenomen. Noen barn er så små at de ikke har språk, men vi vet at de som kan si noe velger ofte også å la være. Hva er det som gjør det? Jo, de tror det er normalt, selv grove hendelser normaliseres. Det er trusler og tvang som kan være av svært alvorlig grad som hindrer dem i å fortelle. Noen vil også føle ansvar og skyld for det som skjer. Videre er det barn som skammer seg og er redde, og tror de fortjener det som skjer. Barna tror også at andre ikke vil tro på det de eventuelt skulle fortelle. Noen er redde for at de kommer til å bli mobbet og stempla som annerledes. Samtidig opplyser barn at de ikke vet hvor de kan få hjelp. Det er trist og rystende å tenke på hvordan barn, unge og voksene blir gående og bære på sine enorme hemmeligheter. Og som vi er gjort oppmerksom på mer enn noen gang de siste dagene, er jo at det er hvem som helst som krenker barn på en måte som påvirker dem for resten av livet. En overgripers natur handler om fortielse og hemmeligholdelse.

Hva kan vi gjøre med det da, hvordan kan vi hjelpe barn til å fortelle og forstå hva som er galt og det å forstå at det ikke er deres feil?

Jo, først må foreldrene ha mot til å snakke med barna sine om disse temaene. Det er viktig å legge til rette utfra alder og fungering hos barnet, det er viktig å nyansere. Man skal ikke skremme, men informere. Gjerne ved hjelp av eksempler, historier, filmer og bøker. Snakke med barna om grenser, gode og vonde hemmeligheter, gode/lovlige/riktige berøringer og vonde/ulovlige og gale berøringer. Ved å bevisstgjøre barn på egne grenser fra alle rundt, hvor man kan eksemplifisere far, mor, stefar, stemor, besteforeldre, tanter, onkler, venner av familien, jevnaldrende, barnehageansatte, lærere, politi osv. Barn som har informasjon om hva som er rett og galt, og informasjon om hvem de kan snakke med har en større mulighet for å kunne si noe til noen. Det handler om åpenhet og trygghet på å bli ivaretatt uansett av en eller annen rundt dem. Videre sier forskningen at de fleste som ble utsatt for overgrep, hadde en etablert relasjon til overgriper («Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsforløp», NKVTS 2014). Det er klart at dette er med på å påvirke om de voksne rundt er i stand til å ta inn over seg det som faktisk skjer. Man vet at skepsis og at de rundt ikke kan fatte at noen akkurat de kjenner er i stand til noe slikt. Tvilen kan risikere å komme overgriper til gode. Man kan risikere å ikke ha skjønt eller fattet hintene som barna forsøker å komme med.

Om man som voksen syntes dette er vanskelig å vite hvordan man skal gripe ann, kan man ta kontakt med hjelpetelefoner om man har mistanke om at det skjer noe galt.

Man kan også tenke at hvordan skal i all verden de barna som opplever krenkende hendelser kunne ha sjangs til å snakke om det, om ikke vi er modige nok til å informere på generelt grunnlag til barn rundt oss om forventingene man skal ha til voksene og jevnaldrende rundt seg.