Skolevegring

Skolevegring

”Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet”.                                                                       

                                                                                                                     Karen Blixen

Hva er det som gjør at skolevegring er et økende problem? Det er en utfordring som er vanskelig å få tak i, da det er et problem som går under radaren uttaler Terje Ogden som er forskningsdirektør ved Senter for studier av problematferd og innovativ praksis (Atferdsenteret).

Barns fravær blir registrert på skolen, men det er ikke alltid den reelle grunnen blir registrert. Ofte er årsaken kamuflert som sykemelding, bortforklaringer og det kan være manglende rutiner på registrering. Dette kan overskygge de reelle grunnene som skulk, mobbing, vondter og mistrivsel.

Det er så mye som én skolevegrer i hver klasse mener Trude Havik, forsker ved Universitetet i Stavanger. Hun mener at problemet er mye større enn vi tror. Hun leverte i 2015 en doktorgrad om temaet skolevegring. Skolevegring defineres som fravær på grunn av et emosjonelt ubehag knyttet til forhold ved eller i skolen. Diffuse helseplager, på den andre siden, kan for eksempel være vondt i hodet eller magen eller at man føler seg litt trett og uopplagt.

– Dette er ikke gyldig fravær, mener Havik.

Elever som blir mobbet og mistrives er mer sårbare for ønsket om å unngå skolen naturlig nok. Noe som henger sammen med andre undersøkelser hvor angst og uro er grunner som er samstemt med skolevegring.

Tradisjonelt er ofte tvang noe barna blir møtt med av både foreldre og skolesystemet. ”Nå må du ta deg sammen, alle må på skolen i Norge. Du skjønner jo at du må gå på skolen”. Det er ganske opplyst at tvang som metode ikke er den beste metoden for forandring, men allikevel ofte det som blir førstemøte for barna. Ofte trenger både foreldrene og skolen hjelp til å takle slike utfordringer. Disse barna og deres familier blir ofte overøst med negative tilbakemeldinger fra skolen. En annen måte å møte det på er å fokusere på det som fungerer, og få tak i hva som er den reelle årsaken til skolevegringen. Det krever interesse for akkurat det barnet og dens familie og krever noe tid, men vil på sikt spare tid. Undersøkelser viser også at dette ikke har noe med elevenes evne til læring å gjøre. Skolevegring er et tema som fort kan bli vanskelig for både foreldrene og barna. Det blir en fortvilelse, og frykten for at det ikke skal gå bra med barna i fremtiden kan komme. Jo lengre skolevegringen får pågå uten innblanding, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Tidlige tegn man skal være obs på er når eleven kommer med påstander om vondt i magen eller hodet, og trekker seg mer og mer bort fra andre elever. Skolevegringen kan forverres av at foreldre for å hjelpe barna en periode lar de være hjemme fra skolen for å beskytte dem mot angst og uro. Etterhvert blir det vanskelig å vite hva man skal gjøre for å få dem på skolen igjen.

Det er viktig å få kontakt med de som kan hjelpe. Ta kontakt med lærere eller rektoren på skolen, de kan hjelpe med hvem som er den rette til å være med på å hjelpe videre. Om det er vanskelig er det noen kommuner som har egne mobbeprogram, se på kommunens hjemmeside. Ellers er det mulig å ta kontakt med helsestasjon for barn og/eller ungdom, de kan også bidra. Det er viktig som foreldre å få noen å snakke med som man får tillit hos, slik at man sammen kan ta tak. Snakk med barna og trygg dem på at det lar seg gjøre, finn noen felles mål for fremtiden. Det krever engasjement, og at de opplever at noen får troen på dem. Ha fokus på hva som fungerer og gjør mer av det!