Omsorgssvikt

Tekst til Hverdagsliv spalten i TA den 09.01.16

av Anniken Aaltvedt

Omsorgssvikt

”Et barn som krenkes slutter ikke å elske sine foreldre… Det slutter å elske seg selv”.

                                                                                                                                 Ukjent

Gjennom tidene har oppfatningen om hva som er omsorgssvikt, mishandling og overgrep variert, og det er variasjoner fra kultur til kultur. Fysiske og psykiske overgrep mot barn er ikke noe nytt. Barna er de svakeste i samfunnet. Til alle tider er barn blitt mishandlet, utnyttet, misbrukt av foreldre eller andre voksne. Selv Norge som vi ønsker å se på som et sivilisert samfunn, er det historisk ikke lenge siden barna ble beskyttet av lovverket.

I lov 20. juni 1891 nr. 1 ble det innført en bestemmelse som ga foreldre og andre som sto i foreldrenes sted, rett til fysisk å refse barn. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1972. Det var imidlertid uklart om opphevelsen medførte at foreldre ikke lenger hadde rett til å refse sine barn fysisk. Denne uklarheten førte til at barneloven (lov av 8. april 1892 nr. 7) ble endret i 1987, og hvor det ble innført et forbud mot å benytte vold eller annen fysisk eller psykisk skadelig handling i oppdragelsen.

I 1991 ble barnekonvensjonen ratifisert (gjort rettslig bindende) av Norge, og ble en del av norsk lov i 2003, ved at den ble inkorporert gjennom menneskerettsloven med virkning fra 1. oktober 2003. Barnekonvensjonen gjelder derfor som norsk lov, og omhandler barns rett til ikke å bli utsatt for vold.

Dette er bra, barna skal via lovverket beskyttes fra skadelige forhold. Og så er det hvordan dette tolkes og arbeides med i praksis, som viser om man greier å beskytte barna eller ikke.

Det finnes mange lærde som mener noe om begrepene, men her er NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) sin definisjon.

Begrepene barnemishandling og omsorgssvikt omfatter fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep i familien og omsorgssvikt i form av vanskjøtsel, og kan defineres som «enhver handling, eller serie med handlinger, eller unnlatelse av handling(er), uført av en forelder eller annen omsorgsgiver som resulterer i skade, potensial for skade, eller trussel om skade av et barn».

Vi vet det skjer rundt oss hele tiden. Hos noen foreldre er det bevisst, sadistisk og ikke minst svært skjult. Hos andre er det mer ubevisst ved at omsorgspersonene rett og slett ikke forstår helt hva de gjør galt.

Uansett er det ofte slik at barna blir sjeldnere trodd, ofte fordi barna har en annen måte å fortelle om sine opplevelser og erfaringer på enn voksne. Det kan bli avfeid med at de «innbiller seg så mye underlig», eller at de «lyver». Barn anses også av mange som foreldrenes eiendom, og det som foregår innenfor hjemmets fire vegger synes mange at andre ikke har noe med. Barn er dessuten svært lojale mot foreldrene sine, og oftest kjenner de ikke til andre former for oppdragelse enn den som de selv er en del av. Ofte er det også slik at det som er synlig med merker og lignende, kan oppfattes åpenbart og er mer troverdig. Men det er ikke noe mindre skadelig med emosjonell mishandling. ”Emosjonell mishandling i tidlig barnealder er sannsynligvis en av de viktigste medvirkende årsakene til senere psykiske vansker”; ifølge psykolog, professor og forsker Lars Smith.

I dagens samfunn er disse barna rundt oss overalt, uansett samfunnslag. Man kan ikke se på folk, hvem det er som ikke har god nok omsorg for barna sine.

Vær et medmenneske, og meld fra om det er noe man opplever som bekymringsfullt.

Kilder: Tidsskrift for norsk psykologforening, handlekraft.no, nkvts.no, rvts.no

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.