Krenkede barn, kan bli syke voksne…

Tekst til Hverdagsliv spalten i TA den 18.10.14

av Anniken Aaltvedt

Krenkede barn, kan bli syke voksne…

“Nerver, sa han, er et slags strikketøy som Gud har heklet inni oss. Når en tråd ryker, blir man gal og får et sykt uttrykk i ansiktet…”

                                                                                                fra barnemunn

I boken til Anna Luise Kirkengen ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne”, beskriver hun sine erfaringer fra mange års forskning og som allmennpraktiserende lege. Hun beskriver hvordan menneskers helse påvirkes av grensekrenkelser. De krenkede opplevelsene kan handle om omsorgssvikt, seksuelt misbruk og ulike former for mishandling fysisk og psykisk.

Videre er hun opptatt av samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening.

Om man opplever krenkende hendelser i oppveksten og ikke får hjelp, kan det resultere i uforståelig oppførsel, tilsynelatende meningsløse reaksjoner og ulike kroppslige plager senere i livet.

Livet består av store og små krenkelser som vi klarer å håndtere, men livet kan også by på krenkelser vi ikke klarer å forholde oss til. Krenkelser handler om opplevelse av å bli ydmyket og oppleve ubehag, det å oppleve at egne grenser overskrides, brytes, tråkkes over, uten at en selv ønsker det. Krenkelser kan utføres av jevnaldrende, kjente, ukjente, familie, venner, damer, menn, i hjemmet, hos naboen, i barnehagen, på skolen og ved fritidsaktiviteter.

Hva om akkurat ditt barn eller ditt barns venner opplever å bli krenket i sitt oppvekstmiljø? Hvordan takler vi det om vi er mistenksomme på at noe er galt? Hva om man er bekymret for om eget barn opplever krenkelser? Hva gjør vi da? Ser vi bort og tenker at det er sikkert ikke noe eller at det går over…

Det vi vet helt sikkert, er at jo tidligere man kan hjelpe barn som utsettes for krenkede handlinger, jo større sjans er det for at senskadene blir lettere å håndtere for dem det gjelder.

Ved mistanke om at barn opplever krenkelser så er det viktig å snakke med noen om det. Snakk eventuelt med noen i barnehagen, skolen, SFO eller man kan ringe om man vil anonymt til barnevern, politi eller barnehus. Noter ned hva man har av informasjon som utsagn, detaljer eller uttalelser så konkret og ordrett som mulig.

Vi har alle et ansvar for å ha mot nok til å melde ifra ved mistanker, det kan tross alt være barn som opplever overveldende hendelser i sin hverdag. Det vi som voksne eventuelt tør å se og formidle videre, kan endre livet og fremtiden til de barn som opplever krenkelser i sin hverdag.

Voksne personer som har opplevd krenkelser i sin oppvekst, forteller om voksene som bør ha skjønt at noe ikke var som det skulle i deres oppvekst. Om det handler om hendelser som har skjedd i familien, på skolen eller i jevnaldergruppen, er det som regel noen som burde hatt mot nok til å ta barnets perspektiv.

Det er klart det kan være ubehagelig å skulle ”blande” seg, men det burde være enda mer ubehagelig å ikke gjøre det som kreves for at det skal bli bedre for akkurat dette barnet… Tenk hvilke forandring det kan gjøre for framtidsutsiktene til akkurat det barnet man eventuelt er bekymret for, om det får hjelp til å få slutt på de krenkelsene det utsettes for.

Min oppfordring er:

Ha mot i brystet og vett i panna – så hjelper du barn til en lysere fremtid.

God helg