Avvisning

Avvisning

”Mennesket er et sårbart vesen. Vi skal mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye”.                                                                                                      Psykiater Tormod Huseby

Avvisning er en voldsom kraft mellom mennesker i alle aldere. Som menneske antar psykologer at vi er et flokkdyr, med et grunnleggende behov for å bli akseptert og tilhøre et større fellesskap. Det er dypt forankret i vår evolusjonære historie. Det gjør at det å bli avvist blir så vanskelig og gjør så utrolig vondt. Derfor er det ikke rart at mer systematisk avvisning kan utløse negative følelser som stress, uro, sinne, sjalusi, nedstemthet, sorg og depresjon. Når man opplever avvisning i sitt miljø som barn og ungdom, setter det seg som ”mønster” i det psykologiske reaksjonsapparat i det mentale systemet.

Det vi vet i dag er at vi styres i høy grad av det ubevisste, mellom 90 og 95% av vår menneskelige tilstedeværelse behandles utenfor vår bevisste oppmerksomhet. I følge de amerikanske psykologene Young og Klosko, er det for personer med negativitet som  grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som kan ha startet i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Har man med seg opplevelser av å bli forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe påvirkes man, og det kan sette seg som en skade. Det kan sette seg i ”systemet” som negative ubevisste leveregler som påvirker hvordan man ser på seg selv, og hvilke forventninger man har til de rundt seg. Noe som igjen påvirker hvordan man er i møte med andre.

Som foreldre bør man hele tiden tenke over hvordan man snakker til barna, er mot dem og hvordan man responderer på deres måte å være på og deres måte å vise behov.

Ingen er født mislykkede eller mindreverdige, det er noe som erfares i relasjon med andre.

Derfor er disse punktene viktig i barndommen:

• Barnet trenger trygge og stabile familieomgivelser.
• I trygge hjem foreligger nødvendig forutsigbarhet, noe som gir mulighet for å utforske

verden og bli kjent med seg selv og sine behov.

• Foreldrene er emosjonelt til stede for barnet.
• Ingen blir mishandlet, hverken psykisk eller fysisk.
• Krangling og diskusjoner foregår innenfor normale rammer.
• Ingen forlater barnet alene over lengre tid.
• Unngå erting og negative kommentarer.
• Unngå at alt skal handle om å være best.
• Gi forklaringer ved endringer og avslag.

Dette kan virke så selvfølgelig – men bare i teorien. I praksis kan det være langt fra lett å gjennomføre. Det finnes uendelig mange måter som foreldrene kan overse, misforstå eller forvrenge de signalene som barnet sender ut når det søker nettopp å få oppfylt behovene fra sine foreldre. Å oppleve avvisning av sine nærmeste som skal være de tryggeste er noe av det mest skadelige.