Samtalen

“ Kanskje samtalens kunst nettopp er å få andre til å utfolde seg”.

                                                                                                                                             John Steinbeck

Samtalen. Ja hva innebærer det å få til en god samtale? Vi har sikkert alle mange tanker og meninger om hva det er, men å få til en god samtale i praksis er ikke nødvendigvis så lett. Det å få til en samtale hvor man kan være trygg på at barna forteller hvordan de virkelig har det er en utfordring. Beviset på det får vi via dokumentarer for tiden på TV om barn som opplever mobbing og annet, og har hatt det så vanskelig over tid at noen også har valgt å ikke leve lenger.

Mange barn er gode på å skjule hvordan de egentlig har det. For å legge til rette for gode samtaler med barna er det noe man kan ha fokus på, og ta ansvar for som voksen. Det å få til gode samtaler binder oss sammen med barna gjennom ord, stemme, ansiktsuttrykk og hvordan vi plasserer oss i forhold til nærhet og avstand. Videre er blikket noe som er viktig i forhold til hvordan vi oppfattes og for å skape en trygg setting for en god samtale.

For å få barn til å fortelle mer er det viktig at de får komme med sine synspunkter uten å få følelsen av å bli vurdert. Opplever barna seg anerkjent og respektert for det de mener, er det lettere å fortsette samtalen og få de til å ”utvide” rundt det man snakker om. Ved å bli kritisert eller få følelsen av å bli snakket til og ikke med, kan resultere i at barna reagerer med å slutte å svare, og heller trekke seg unna. Da svarer de kanskje vet ikke, husker ikke eller nei det er ikke no.

Det er viktig at man som voksen er bevisst sitt eget kroppsspråk når man snakker med barn. Ord og holdning må stemme overens, om ikke skaper det forvirring og utrygghet.

Når man skal snakke med barna/ungdommene er det lurt å være bevisst hvordan man stiller spørsmålene. Det å ha fokus på åpne spørsmål, hvor man benytter hva og hvordan i formuleringen, inviterer til å snakke fritt. Da spør man fordi man ikke vet svaret. Om man stiller spørsmål med hvorfor i spørsmålet kan det oppfattes mer klandrende, og barna kan komme i forsvarsposisjon og/eller stenge av.

Om man kommer inn på vanskelige temaer kan man gjenta det barna sier, for å sjekke ut om man har forstått riktig. Det oppfattes ofte som bekreftende og skaper tillit. Videre spørre om hva tror du det er som gjør det vanskelig? Hvordan er det for deg? La de få tid til å svare, det er ikke noe å stresse etter.

Vi som voksne har et ansvar for å tenke over hvordan vi spør og svarer barn. Mange barn forteller om at de har forsøkt å si ifra, men det stoppet opp liksom. Om man opplever at det stopper opp som voksen, og man har en opplevelse av at det er noe man ikke får tak i. Kan det være nyttig å benytte seg av andre og drøfte med om hvordan man kan snakke med barna om ulike temaer. Man kan eksempelvis ta kontakt med helsestasjon, en lærer, ulike organisasjoner og/eller søke på nettet for tips.