Hva forventes av barna, og av hvem?

Hva forventes av barna, og av hvem?

”De flinke barna klarer alt, og det er alt de klarer”.

Finn Skårderud

Hva mener man som voksen er bra nok for barnet vedrørende prestasjoner? Har man et bevisst forhold til det, eller kan de alltids bli litt bedre i det de driver med på skolen og fritiden? Og bedre i forhold til hva?

Mange spørsmål om store temaer, men det er også hverdagen. Spesielt i disse dager med heldagsprøver, tentamener og eksamener osv. Barna og ungdommene blir målt av andre gjennom hele dagen.

Generasjon prestasjon er et begrep blant annet psykiater og forfatter Finn Skårderud har benyttet. Vi er et samfunn som roser og gir bekreftelse på hvor flinke man er. I det kan det formes barn som vil bli best i det de holder på med, det er ikke bra nok å være god. Man hører at man kan bli hva man vil, bare man jobber hardt nok. Er det slik? Det er ikke sikkert alle har evner til det de vil, og trenger hjelp til å prioritere og resonere. Er det slik at barna blir målt av de voksne på hva de presterer, istedenfor hvem de er og hvor gøy de har det? For noen kan det være motiverende å ha fokus på prestasjoner, for andre kan det hende at de forstrekker seg. De kan bli stresset, slitne og lei seg. De kan føle seg presset til å få til, siden mulighetene ligger til rette for dem. Om de ikke får til det som forventes kan mange oppleve at det er deres egen feil.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å forvente tinga av barna, men vi må være bevisste på hva vi forlanger av hvem. Vi må vite hvor mye hvert enkelt barn bør presses og ikke. Trenger barnet ro og kos, er det viktig å legge inn pauser i hverdagen for å hjelpe dem å lade batteriene.

Barn som starter tidlig med å forstrekke seg, er mer sårbare for utbrenthet.

Barn som i utgangspunktet er gode nok, kan bli tapere i egne øyne fordi de ikke blir best. Som foreldre kan man være med på å forsterke dette, ved hele tiden være de som strekker barna i form av prestasjoner. Skårderud sier: ”Flink blir noe man er, og noe man må være for å være fornøyd med seg selv. Men hva skjer den dagen man ikke lenger orker å være så flink? Eller dersom man ikke blir sett eller anerkjent for sin flinkhet?”.

Jeg mener at de voksne rundt barna må bli flinkere til å hjelpe dem å bli bevisste på hvem de er som personer, og i relasjon med andre. Videre hjelpe dem i å bli bevisste hvordan man prioriterer og setter grenser. Være med å sjekke ut hvordan de har det, og bevisstgjøre dem på hva som er viktig for akkurat dem. Det å styrke barna i at det er lov å ikke prestere best hele tiden, men lære seg å tåle at man feiler også. Man er ikke noe mindre verdt av den grunn. Tenk å gå rundt å ha en opplevelse at man må være flink i alt, så slitsomt.