Å rømme fra seg selv?

«Et faktum er vanskelig å skjule – lykkes det på èn kant, så tyter det ut på en annen».

                                                                                                                                   Sandel Cora

Noen ganger kan den enkleste måten å møte noe som er ubehagelig på, nettopp å unngå det. Man kan faktisk forsøke å rømme fra seg selv ved å oppholde seg selv med alt mulig rart. Det være seg med å sitte med smarttelefoner, surfe på nettet, holde på med face book og instagram, ruse seg, drikke alkohol, overdrive eksempelvis trening og husarbeid eller oppussing. Det å være så opptatt med alt annet gjør at man ikke har tid eller at man slipper å kjenne etter signalene som kroppen forsøker å gi.

Når vi velger å ikke kjenne etter på den følelsesmessige smerten ender vi opp med å rømme fra oss selv. Ofte skjer det fordi man ikke orker å forholde seg til den psykiske smerten man blir oppmerksom på om man kjenner etter. Det kan bli ganske slitsomt og anstrengt etterhvert, som igjen kan vise seg i symptomer som stress, vondter i kroppen, økt uro, søvnproblemer, angst og depresjoner. Jo mer man forsøker å fornekte og «stresse» videre med det man holder på med uten å stoppe opp å kjenne etter, gjør at vi kan gå glipp av viktig informasjon om hvordan vi har det. Vi kan faktisk overkjører oss selv og/eller fordekker det vi ikke ønsker å ta innover oss. Det kan resulterer i at man drar til legen, får medisiner som fjerner eller roer ned det som kjennes vanskelig. Det kan virke, men det alene kan også være med å forsterke eller ihvertfall utsette endringsprosessen. Som oftest kan det resultere i at vi utvikler en toleranse for å ha det lite optimalt. Det kan igjen hindre en positiv utvikling og vekst som gjør at man får det bedre med seg selv. Livet som man ønsker seg blir mer fraværende jo mer man rømmer fra seg selv, og ikke stopper opp og tar innover seg sin faktiske situasjon.

Om man som foreldre rømmer fra seg selv, kan det også overføres til barna. Man er ikke tro mot sine egne følelser og kan risikere og overføre en usikkerhet til barna. Alle ønsker å leve et liv i harmoni, trygghet og uten for mye motstand. Noen ganger trenger man litt hjelp til å navigere, i et samfunn med mye krav på alle kanter som kan gjøre at man mister sitt eget mål for seg selv og de rundt.

Lege og sosialmedisineren Per Fugelli uttalte: «Dersom vi ikke lytter til våre følelsesmessige signaler, kommer vi til å leve i blinde».

Det handler om å stoppe opp, kjenne etter og bli bevisst seg selv og hvordan man kan få det best mulig med seg selv. Det er den beste muligheten for å bli den beste utgaven av seg selv! Noe som igjen ofte resulterer i en positiv utvikling, som igjen påvirker de rundt på en positiv måte.